En lørdag i Dalsbygda

Når herr Høst skal fiske i Vangrøfta neste gang, kommer han til å bli så lei fugleprat. Makan til rovfuglmengder og arter tviler jeg på at noen plass i verden kan måle seg med, her kommer en kjapp oppsummering av turen som starta på Skatval kl 1800 på fredag.

Bilturen oppover Nea og Tya gav to antatte spurvhauker, god fart på bare veier, og nesten nerver. Sånne nerver som dukker opp når en nærmer seg en ny lakseelv, ny ørretelv eller nye grunntopper utpå fjorden. Vi skulle på fjorden denne helga, Magne og jeg. Men da værvarslet viste liten kuling fra vest, begynte det å lukte kystmeite av det. Ikke Magnes favoritt gren. – «Hva skal du drive med i helga da da Magne?», «Njæ, skal kanskje ta en titt på ei råk i innosen på ett vann i nærheten, hvor en lokal bonde hadde sett mye vaking i går» «Jeg kommer».

Så bytta vi bare vert og gjesterollen. Istedenfor barneskrik og «Æ MÅ TIIISSSSS», ble det hundeglam og Brit Johannne.

Vell framme i Kjurrudalen og Holla, kan jeg med letthet si at dette er den flottaste plassen jeg har besøkt Magne på. Og jeg har besøkt han i alle landets avkroker. Deilig, vidt utsyn over en behagelig og gjestmild natur, fra en litt tilbaketrukket fjellgård. Ikke noen brutal Reisanatur, som kan få en til å føle seg litt liten, og ikke noe Altamygghøll og ikke noe lita stove. Perfekt for Magne, blir min vurdering.

En slapp lørdagmorgen ble så sein at vi ikke rakk den obligatoriske sledeturen. Vakende fisk i en råk, det er sånt en leser om i fargerike magasiner for altfor fiskeinteresserte. Det trumfer det meste av andre aktiviteter. På vei ned til bilen støkka vi ei jordugle. Artig. Kjørte sørover før vi dro inn mot Sverige, lastet med isfiske, sluk og flueutstyr. Kom oss på plass ved innosen, og da var det bare å vente. Dvs. for meg var dere bare å vente, for Magne var det å rigge tre stenger, borre to hull, prøve ut hvor trygg iskanten var, og få to fisker. Deriblant turens største. Var det 1010 gram?

Det var sporadisk vaking. På kastehold kanskje en gang i halvtimen, måtte likevel prøve noen drift, men det spørs om jeg ikke må få tak i en steinflueklekker til neste anledning. Mark med slukstanga var nøkkelen her. Som å fiske sandflyndre. Små rolige innsveivninger.

Etter en stund fikk vi besøk av den klassisk Tolgamannen. Skremmende kritisk først, han mente bla.a. at vi bare kunne isfiske når det var is på vannet. Ikke sluk. Men når han dro hadde Magne varmet hans gamle einstøinghjerte med plutselige utbrudd som «SE, der er linerla», såpass at han lo og foreslo at vi heller burde ta turen neste helg, da var det meldt varmere. Herlig type.

Vi fikk 6 ørreter til sammen. Min største på 385 gr. På vei tilbake til Holla, så vi følgende fugler: Kongeørn/brushane, spurvhauk/tårnfalk, kattugle. Og tilbake til Skatval: 2 fjellvåk, en hønsehauk og en tiur.En helvetes trivelig tur var unnagjort på 29 timer. Kommer snart igjen.