På sjøisen med Johan

Etter en 14 dagers kuldeperiode lå alt til rette for å prøve sjøisen igjen denne lørdagen. Lygnin er favoritten, så det måtte bli der.

Jeg har lovet bort mye til Johan oppgjennom. Og i vinter hadde jeg lovet å ta ham med på sjøisen, og stå på skøyter. Ingen av disse hadde vi fått gjennomført, så han var selvskreven turkompis.

Hørte med Arkhom, Lasse og Ulf også. Ulf skulle øve med bråkebandet sitt, Lasse passet barn og Arkhom måtte tenke på det. Jeg prøvde å forklare Arkhom at han kunne tenke i den en handa og drite i den andre, å se hvor han fikk mest. Men Thailands store sønn fulgte ikke rådet mitt, å ble hjemme.

Vi kom oss av gårde ca kl 10. Med obligatorisk mat og morsdagsshopping på Steinkjer underveis, kom vi forbi Hjellbotn noe over 12. Her lå isen strøken, og det var til og med et fisketelt utpå der. «underlig at folk med sånt utstyr stopper her, og ikke drar til Lygnin» tenkte jeg. Men fantaserte meg fram til at de sikkert var nybegynnere som hadde satset på utstyr, før kunnskap.

Når vi rundet odden å så ned i Gryta visste vi det egentlig allerede: – Her fantes det ikke is. Småbølgene skvulpet i fjæresteinene, som det skulle vært den fineste sommerdag.

Hva gjør vi da, Johan? På Verrabotn kan det være veldig spennende fiske, men det er langt å kjøre og det er ikke sikkert det er is, men fisket Johan, det kan være fantastisk. «Jeg vil ditt teltet stod» Han var ikke til å rikke på dette punktet. Lei av å kjøre bil, og ikke så opptatt av hva vi skulle fiske. Da ble det Hjellbotn gitt. NM-arenaen, og et ubeskrevet blad i Meitassammenheng.

Etter mye styr med bratte skrenter, høyvann, isflak, tømmerstokker og lange greiner kom vi oss utpå. (Akkurat denne delen av turen er det ikke verdt å skrive så mye om, da en ikke vet hvem som kan finne på å lese dette her) Vi fant fort en interessant plass utenfor en odde, boret passe mange hull og slapp de overdimensjonerte krokene til bunns på ca 10 meter. Hadde dessverre ikke med mindre enn 7/0 krok, det var jo store skater jeg skulle fiske. Stengene ble passert rundt «leiren» og vi fikk fyrt opp grillen. Det skjedde ingenting. Johan begynte å bli usikker på om dette var noe for ham. Og jeg var i ferd med å få mine mistanker til Hjellbotn bekreftet.

Som sendt fra himmelen satte et langtrukkent hyl i gang fra en av nappvarslerene. Allerede før tilslaget satt, tror jeg Johan var hektet. Nappvarslerhyl er avhengighetsskapende. Det var god motstand i andre enden og det viste seg snart et stort torskehode i hullet, 4-5 kilos, med kroken hengende i ei skinnfille på kjakan. «Det går sikkert bra». Kroken datt av når halve huet var over vann. Nedi med hender og ermer , men den forbannede torsken gled ur neven, lika glad før det var inte jag, fast gladast var nog torsken. En så viktig fisk er det lenge siden jeg har mista, og Johan fikk igjen oppleve at det er lov å vise følelser på fisketur.

Heldigvis dukka et flak med hvitting opp under hulla våres etter hvert, og gutten ble nokså god til å få opp fiskene, og temmelig ekstatisk. Lyden av ulende alarmer og blinkende lys, i grønt, rødt og blått gjorde isen til det reneste diskotek i periode.  Og turen ble en supersuksess selv om den første og neststørste ble mista. Jeg mista en enda størrre litt senere, men den hang på kun i noen sekunder.   Når mørket hadde senka seg dro vi opp to hvittinger på over kiloen også. Den største på 1.15.

Hjemturen ble bare kosen.

Tips og triks med barn på glattisen: Ta med et ufobrett og et 5-10 meter tau. Gå i småsirkler med ufobrettet på slep, ganske fort vil brettet bli tatt av sentripetalkrafta, og få en vanvittig høy fart. Supergøy for ungen, urslitsomt for navet.