Sørøya 2017

Det var mandag 2. oktober og mange hadde ankommet Chateau Ørnulf. Magne, Chris, Endre, Toffe, Pero, Tobbe, Jannis og Einar. Det var god, men spent spenning på kvelden. Ørnulf rakk så vidt en tur innom, før han skulle ut i den vide verden. Globetrottaren.  Men det ble hvisket i gangene, folk skvatt hvis du plutselig brukte normal stemme.

Mats, Maaaaats,  Maaaaaaats ble det hvisket. Kveitekongen skulle komme. Pero kikket nervøst ut av vinduet og Chris Johs hadde ticks utenfor kjøleskapet. «Jeg skal jekke han kødden ned», sa Magne, men han mente det ikke. Du kunne se det, litt som et alternativt statsbudsjett. Det er godt ment, men det blir ikke noe av det.

Selv var jeg ikke så opptatt av dette kveitegreiene, jeg ville ha rødspette. Men det ble ikke noe av. Tobias skulle ha mat; «Jag måste spara pengar. Mat er jette dyrt i Norje. Jag sparar massvis av pengar. Trenger inte kjøpa mat før til sommaren». På grunn av dårlig værforhold ble vi liggende å drifte i fjormunningen og inne i Hasfjorden. Det var dritt. Men stemningen på kvelden var trykket, men fattet. Vi satt stille i sofaen og kikket på hverandre. Det eneste unntaket var Endre som gynget sakte på en gyngestol innerst ved peisen, mens han hvisket maaaaats, maaaats, maaaaats. Chris Johs rugget frem og tilbake i fosterstilling, mens han pattet på et stykke svor.

Det var onsdag og værforholdene var bedre. Tobias var i sanke humør og kveitebettet var helt topp. Det ble landet mange kveiter av fin størrelse og svensken var glad. Det lå an til fangsting av ypperste klasse. Jegertrillingene (Jannis, magne og endre) var ute på jakttur og skaffet kjøtt i en rekke varianter og det var helt knall. Stemningen var tung denne kvelden. Vi satt helt stille i skyggen av stearinlys, bare avbrutt av at Jan Arvid slo hodet taktfast mot veggen, mens han hvisket maaaaats, maaaats, maaats.

Plutselig var han der. Mats. Han kom inn.

«Hei Mats, hyggelig å se deg!», sa jeg. Han lente seg frem og hvisket; «Du, søringen, kan kalle meg kveitekongen eller seatroutmaster, your choice».  Sånn gikk kvelden.

Etter det gikk det nedover. Dagen etter dro magne, chris Johs og endre. Vi andre stod opp tidlig for å komme oss unna vi også. Men Mats var oppe. «Øyyyyh, skal dere fiske nå? Er u helt søring i skallen? Er ikke vits i å fiske når kveita ikke biter». Vi stakk.

Vi prøvde oss på auaren, men det ble halvhjerte fordi Tobias fikk vondt i armen. Vi endre på en eller annen skalle og fikk en fin sei og en del torsk faktisk. Jeg prøvde desperat på meitas rekord etter sei, men det ville seg faktisk ikke. Tobias fikk kassa full og det var jo bra for lommeboka.

Inne på brygga var ikke Mats å se. Langt der ute kom en båt tøffende inn, i urovekkende sakte fart. Der var han. Kveitekongen. Langs ripa lå det et beist av ei kveite – 2,14 m lang og 133,5 kg tung.

«Jasså, her står søringene og griner, hva var det jeg sa, er ikke vits i å fiske før det biter. Så svær fisk har vel ikke dere sett før. Dere kan se på den, men ikke ta på den. Dere kan bare hjelpe til med å dra den opp i tau. Har u sett de svære bicepsa her eller? sånn blir det når du drar storfisk».

På kvelden spiste vi en utmerket sushi ala Toffe. Vi fikk lov til å sitte ved samme bord som Mats, men han skulle ha den høyeste stolen. Ved bordet hadde vi invitert Michael som er en slags sidekick til Ørnulf, en hyggelig og trivelig fyr som synes å trives utmerket godt på Sørøya. Blir spennende å se om vi treffer han igjen.

På fredag var Tobias og Toffe dritforbanna og pakket med seg så mye fisk de kunne for at Mats ikke skulle få noe.