Ola sendte en sms om solfåkk og gode forhold. Yr sa det samme. Han og Eirill skulle til fjells. Her var det bare å sale opp bikkjene og følge på.

Trønderen Ola er en kar man ikke skal jatte med på om at og kanskje. Denne karen skal man lytte til, til tross sin korte fartstid på Finnmarka. Han er en mink når det gjelder å innhente info om hemmelige områder. Gestapo eller PST hadde vært en suveren jobb på si. Jeg har bodd her lenge nok til å se en røyebamse i kortene. Nok om det.

Vi var altså nok engang på et kartblad der ingen hadde vært. Starten gikk fra en helt tilfeldig plass på dette bladet. Vi hadde 16 bikkjer fordelt på Eirill, Ola og meg og det var mye stigning ca 2/3 av turen på 15-20 km. Sola hadde velsigna oss med sine stråler og fjellrypesteggen bromma kvast bak.

Så var det bare å bore et hull. Særlig! Ola hadde med et kronebor og forlenger. Ikke sjans. Skal ta lagene del for del. Dette er interessant.

1. 50 cm snø
2. 5 cm is
3. 40 cm vann
4. 120 cm is

Ligninga er halv-lett. I bare armer, under vann til albuene er det å bore på tur. Klarer 5-15 sek for hver gang. Margekulda beiner lengre en satan. Vi skulle for faen igjennom. Og med Eirill som hovedmotivator kom vi omsider igjennom.

Ola banka opp en slange av ei røye ila 3 sek. I god kondisjon hadde denne vært på over kiloen. Den tikka inn på 650 gram. Vi er på over 500 moh og dette ga meg i undring til fjellrøyas liv på denne høyde meteren nord for 70 graderen. Mye av livet i et vann handler jo om lys. Her er det storstett dønn mørkt og 3 mnd. isfritt? Fotosyntese, liv osv. Tidlig fiskespiser og det? De fleste av fiskene var tomme i magen. Fant kun mindre fisk, noen helt fersktatt som den største, se bildet.

Bikkjene hadde fra før laina seg på halm og dekken og hoteltet var oppslått. En sur vind og -10 gjorde sitt til at vi trakk innomhus i 20:30 tia. Der fabla vi videre om fisk og annet gøy. På mårran satt flere fisker. Der-i blandt en fisk som hadde tatt en smårøye på 10 cm. Denne hadde igjen tatt kroken. Fiskeriene på mårrabettet fra kl 08 gikk jevnt før det dabba av ca kl 12.

Masse fisk fra 850 gr og ned til 34 gram ble høsta. Vi venta på bamsen.. Sola stekte og vi opplevde endelig 0 m/s. Fjellivet på denne tiden er helt sinnsykt flott! Bamsen kom aldri. Jeg endte opp med ei på 850 gram tatt på reke.

Denne vinteren er helt drøy seig her. Har skribla ned siden 2010 og dette er rekord. Litt i antall cm snø, men mest i antall minus i april og lite smelting.

Turen hjem ble noe av det mest fantastiske en kan oppleve innen hundekjøring og fjellro. Ikke et vindpust og med bare hender hele veien ned. En stillhet man kun kan sammenligne med seiling eller ei markklyse på bredden av Rairojohka.

Tirsdag bar det til sjøs med Ranaen. Fisket gikk nokså tregt med kun noen små torsk og hvitting. I årøysundet ladda jeg steinbitbommen med reke\blåskjell klyse. På ca 28 meter tok det to minutter før en pen steinbit på 4,7 kg var kroka. Etter det skjedde det ikke mere og jeg dro på land.

  

Kristus døde og gjennoppsto for noen dager og år siden. Det er et faktum (?). Med noe navnelikhet gjennoppsto også den kanskje enda mer skinnhellige Chrisjohs. I det han rullet inn med sine 440 disipler på hjul, satt jeg å så på teorien om at: » Var brillejesus den ekte jesus?» Nok fabling.

Dag 1:

Denne gangen skulle gammelskuta til kapteinen endelig rulles ut. Folk hadde begynt å stille spørsmålstegn om den virkelig fantes? I strålende sol og stille sjø fikk den atter saltvann under kjølen. Litt usikker på ståa sånn generelt, var dette den perfekte dag å få testa det ut.  Trygghet å ha admiralen fra Nordreisa der som støtta opp med søsterskipet i aluminium.

Båten fløt. Hadde riktig nok kun revers alle veier. En wirebolt inne i gearkassen hadde røket. Men sjøvante som vi var fikset vi dette med at en snapp-virvel holdt wire og gearspak sammen. Jeg hadde fremdrift og vi stakk ut til feltet. Vi var ute etter torsken. Den fant vi ikke.

Dag 2:

«Å stå i hysa» ble et begrep disse dagene. Uansett hvor vi testa pilken så ble Christian stående i nettopp denne hysa. Prøvde jeg å spørre om et godt oddstips eller om Suzuki fra 04-06 var noe å satse på, var svaret alltid: » Kjeft, jeg står i hysa». Å det stemte. Har aldri sett en større hysemagnet. Småhyser, ikke ulikt middagsbrosmer, ble pumpet ombord. Skal sies at han tok ei på over 2 kg . Da ga det seg. Fra nå lot vi Ranaen ligge på blåsa i havna.

Vi hadde studert sjøkartet dagen før og hadde noen lenker med flyndre og piggvargarn vi skulle sette. Flyndregarnene fikk vi satt akkurat i leia til M/S Skaget, Årøyferga. Det gikk seg til. Piggvargarnene ble rulla av skrolla i mellom Skillefjordnessene.

Vi avslutta økta med en times meiting under Steinbitveggen. Fikk vel 5-6 stk av Mr.Grey. Men kun små. Til årets meiter dro Endre en på 1,6 kg og Christian en på 1,3 kg. Alt på makrell. Godt tegn at det er tilvekst tenkte vi før snøbyger med sikt på 50 meter begynte å nærme seg. Vinden økte å vi pella oss i land.

Vi stelte oss, tok på oss finklær og dro på bytur. Chrisjohs masa seg til en ny Lofotbukse. Den gamle ble hugd løs fra isen dagen i forveien. (se bildet).

Dag 3:

Kapteinen var oppe å satt over kaffen i 6-tiden. Snøbygene lå jevnt over området. Kl 9 var Admiralen oppe. Vi stekte egg og bacon mens vi talte snøfnugg. Etter å ha måket båten la vi av land i relativt drøy sjø. Chrisjohs smilte det han var kar for i den nye lofotbuksa. Kollegahansker til trekket var også med. Finnmark fornekter seg aldri på denne tiden.

Nok en gang dro vi ut i Viking 440, 14 fot med 4-takts Mercury 15 hk. Som jeg var inne på i forrige reportasje var jeg imponert over denne båten. Vi sto lett to mann i sia å trakk garn i oppspilt hav. På denne og forrige tur, brukte vi vel tilsammen 15 liter bensin. Det er 5-6 dager drifting det. For en båt! Kaptein-capen av! En vet jo at Chrisjohs har peiling på sine ting og det har han bevist til fulle med denne innertiern av en båt. Enkelt og greit og en mann kan sette ut og trekke opp alene. Kapteinen har bestemt seg og Ranaen blir straks solgt til fordel for samme fartøy. Uten tvil! Blir kanskje bare noen tusenlapper og spytte inn i mellom.

På garnene ble det ca 400 kg korall og noen fisk. Ei gigantisk lomre! Ble aldri veid, men Johansen mente det var en solid knusing av norgesrekord om den hadde blitt tatt på stang. Ellers fikk vi ei rødspette på 3 kg sirkus. Samt en bråte med småspetter fra 1,5 kg og ned. En høflig gapert på 600 gr ble også kakka. Føret gjorde til at bilder ikke ble knipsa og vi kom oss i land halvkjapt.

                                                                                 – The End-

Påska har blitt fyllt med familiegreier. Har også rukket bittelitt fisking. Kort oppsummert:

• Starten; Isfiske etter røye på Oppdal. Gisle har satt opp en kåk ved Skarvatnet, det er et framifrå røyevann. Men jeg er ikke noe stayer på røyefiske, så ble med 1-2 timer med litt halvhjerta innsats for min del. Ikke noe fisk. (Gisle har fått til dels flotte fangster der tidligere i vinter)
• Midten; Garn i Stjørdalsfjorden. Satte garnet der jeg har fått fine torsker før. Resultatet ble nok til en bedre middag for storfamilien, samt rundt 25 skrubber og ei smørflyndre.
• Slutten; Værmessig lukta det de store dyp, men påska var familiegreier, så det ble garn og småpilking. Ny plass for garnet, på ei grunne som ikke er avmerka på kartet. Ca. 15 sei mellom 0,5 og 1,1 kg. På pilken: Sei til meg og Maren, knurr til Johan. Alle var fornøyd.

Jeg var en strandet kaptein uten båt. I timesvis gikk jeg etter fjæra å glodde med hendene på ryggen. Snakka med strandsniper, tjeld og snøspurver som stussa på hvor båten var.

Sånn er det å eie stor gård og være lakselord. Pengene rekker ikke over alt, som til en Targa 25 for eksempel. Jeg har klødd meg i bakhodet mer en engang ila vinteren. Ranaen har stått tørt i garasjen og ekkolodd/kartplotter er montert. Flere lure løsninger var ordnet. Ny styresnekke er fiksa og tauverket er i orden. Men der er et men. Evinruden fra 86. Den er på glid men så god glid finnes ikke, utenom kanskje Gabostryket da.

Det hele toppa seg der i fjæra. Jeg kunne konstatere at bøya hadde slitt seg ila vinteren. En tynget kaptein så at livsgleden ble dratt ned av et par teist som dykka jevnt. Mens alt så som svartest ut kom Reidar å fortalte om at torsken sto under svartebergan i Djupvika. Et lys tentes og tjelden peip optimistisk mellom snøbygene. En kunne ikke stå her lengre.

Chrisjohs var ikke sein og be. Allerede dagen etter kom han sigende inn på tunet med det flotteste vogntoget en mann kan se. En nydelig 4×4 i sølv, med en Viking alu og 4-takts Mercury på henger. Enkelt, lett, rene linjer og ikke minst meget operativ. Kapteinen fra de dype skoger på Liland kom ut med sitt alltid perfekte humør. Sola skinte fra skyfri himmel og dvergspetten flørta med en nyankommen bokfink. Du skal tro!

Dagen før rodde jeg ut to flyndregarn og en 30 kroks småline. Så vi hadde en backup i tilfelle vi ikke fant torsken. Å det viste seg å være lurt. En torsk var alt på pilk. Ca 1,5 kg. Men solbrune og tjukke fikk vi trekt brukene. Masser av rødspette og noen sandflyndrer på garna. To torsk av grei str på lina. Middagen var berga. Et håp om at spettene ikke hadde gytt pga lav vanntemp ble knust. De fleste spettene var tynne som tjeldebein. Sikker på at de to største hadde bikka 3 kg med god K-faktor.

Vi agna opp spettestengene bare for å teste. Mye vind, men -6 gjorde at det kun ble 4-5 drift. Vi fikk 2 sandflyndrer. Jeg ei på 480 gram og Chrisjohs ei på 285 gram. Når Chrisjohs fikk ei avrevet jakkelomme med logoen «American Company» på, ga vi oss. Eieren av jakken kunne jo i værstefall følge med.

Etter noen kalde og en likevel god middag med panert spette var vi tidlig oppe på palmenes søndag. Ikke mye palmesus men sola var sjef i dag og. Tror vi bikka -2 i skyggen midt på dagen.

Vi ga på ut til svartebergan. En suveren plass å ligge å fiske på når der er fisk. Svartebergan er et stort fuglefjell ca 5 min fra Kviby. Vi anslo det til å iallefall være 3-4000 par med krykkjer der i år. Og flere av plassene til venstre i fjellet, som har stått tomme, var bebodd i år. Et sabla godt tegn det. Torsken sto bare 75 m fra fjellet.

Med god drift seig vi flere ganger over de små frimerkene med torsk. Og fisk fikk vi endelig. Det tok ikke helt av men 9 torsk på 3-7 kg samt en bunt med mindre fisk gjorde at vi senka skuldrene. Ble også et par medium uer. Som vanlig mista vi de største. «Hoinnbælingan» som bestefar kalte dem datt av tre ganger. Men godt å kjenne de er der.

Vi gliste når vi bakka hjemover. Chrissa på roret og jeg på sløyelinja. Herlige dager og mye god båtsnakk og fiskerier. Det kommer mer!

For en dag, og for en tur. Noen ganger går alt en vei, alt en gjør er genialt og uresultatløst.

Dette var dagen da flyndra i Stjørdalsfjorden skulle til pers. Har et knippe gode plasser, hvertfall med garn. Her har jeg fått stor guillflyinder (rødspette), stor lomre, gapert, sandis, skrubbe og sist, men definintivt ikke minst Frodeflyndra selv, smørflyndra. Denne historien handler mest om den siste, og litt om lomre og rødspette.

Har ikke vært i båten siden novemberdraget, og at den lekker hydraulikkolje kan det ikke være tvil om. Heldigvis har jeg ei kanne til alle utfordringer på lager nedi der. Blir også nødt til å ta den opp for rens på vårparten, da farta er et par knop bak skjema og regner med at det er tang og tare på skroget som utgjør problemet.

Været var grått og regntungt, men stille. Vannet var på det laveste når jeg rundet moloen. Litt drivved å se opp for på vei utover, men ikke verre enn at kursendring to klikk babord gjorde jobben.

Vel framme på spette og lomreplassen så jeg umiddelbart sei i overflata, uviss størrelse, det var ikke den jeg var ute etter. Nedi med to snører, en paternoster og ett flere meter langt slep. Det skjedde ingenting de første 30. Men så dukka flyndrebrisen opp, og da blei det liv i karpestanga med slep. Veldig mye motstand på vei opp gav tydelig svar på spørsmålet: Flyndre, type stor. Spette, 1,1 kg. Idet den ble heist over ripa, så jeg at det var action på litjstanga også. En betydelig mindre fisk var på vei. Fisketuren var allerede en kjempesuksess, men jammen hevet den seg enda litt da ei søt, lita lomre hadde tredd seg på den lange aberdeenkroken, agnet med en personlig variant av reke.

Nesten litt trist å oppleve slike fangster helt alene. Vurderte ett øyeblikk å kjøre bort til en båt jeg så ett par sjømil unna, for å prate om flyndrer, men slo det fra meg.

Ble sittende svimmel i styrhuset i 20 minutters tid. Hva nytt skal man prøve på når superfiskene bare renner inn? Smørflyndre såklart. Plassen ligger på andre siden av fjorden, og på turen over slo det meg at det var litt rart at jeg ikke prøvde ett drift til over spette og lomreplassen.

Vel framme under Svarthåmmårn, var det samme prosedyre igjen. Uti med rekeagnede kroker på litt dypere vann denne gangen. Ca 35 meter. Flyndrebrisen var der fortsatt, og etter fem minutters drift var det liv på karpestanga igjen. Igjen var det tydelig at det var noe flatt. Smørflyndre! Latterlig at alt slår til på samme dag. Denne dagen går definitivt inn i historiebøkene som en dag alt kan skje, 1. April der altså.

Ja, den historien var for god til å være sann. Det som egentlig hendte var: ingen flyndre, en knurr og en hyse på reka. En torsk og en hvitting på pilken. Alle undermåls. Men bortsett fra fiskeskrønene, er alt den reine, skjære sanninga.

Vintern i det Trønderske lavlandet har gått som ei klokke, med 28 dagers sykluser. 14 dager med kulde har blitt fulgt av 14 dager med varme. Denne helga var slutten på kanskje vinterens siste ordentlige kuldeperiode. Også denne gangen har det blæst mye, men noe mer østlig enn før forrige tur på sjøisen (med Johan). Trua på sjøis på Lygnin var derfor tilbake, og med Hjellbotn som en ok reserve, dro Lasse, Gisle og jeg av gårde lørdag formiddag.

Det lå is på hele Lygninfjorden, med en 5 cm nysnø oppå var det umulig å lese noe av utseende på isen. Vi borret oss utover, og fant etter hvert at tykkelsen lå mellom 8 og 15 cm. Tykkest var den midt i Gryta. Et fint utgangspunkt for skatefisk.

Undertegnede var først uti med snøret, og det var fisk på idet den halve ørreten nådde bånn. Pigghå. Pigghåene skulle vise seg som en pest og en plage de første 5 timene av fisket. Vi tok «lange» ekspedisjoner i alle retninger for å slippe unna disse agntjuvene. Pigghåen er egentlig en råkul fisk, men ikke når den er rødlista, og vi ikke hadde fortommer som var klar for sandpairskinnet og gnukketennene dens. Det var haier overalt med størrelse mellom omtrent 2 og 8 kilo, og hadde en av oss godt gjennom isen tipper jeg vi hadde blitt spist opp før kulda hadde setti inn. Vi måtte rett og slett avslutte fisket i en lang periode, og håpe at stimen dro et annet sted.

Heldigvis roet det seg litt når vi nærmet oss fjære, vi fikk fortsatt en og annen hå, men med såpass lange mellomrom at det var mulig å få annet også. Ingen av oss fiska etter småfisken denne dagen. Det var skatene som var fokus.

Vi fikk 5 tillsammen. 3 til Gisle, 2 til meg. Ikke at det er så nøye altså, men jeg fikk de to største. De veide 3420 og 2830 gram, og var 78 og 77 cm lange. Den minste var merka med VM 388. Gisles største; 2560 g og 74 cm var merka med VM 583. Lasse fikk hvitting.

Det var en fantastisk dag utpå der, med vindstille og strålende sol hele dagen. Og å gå ut på isen på Lygnin som første og kanskje eneste mennesker i år, gav skikkelig godfølelsen.