Skatval: Da en bom og et steinras hindret meg i de plassene jeg hadde sett meg ut, havnet jeg på en grunn plass uten trua. Da jeg holder på å jobbe inn rutiner ala Morts korte aftenturer, hadde jeg ikke tidsmessig mulighet til å flytte meg. Endte med en mikrotorsk og ei fin skrubbe på reka. 487 gram.

Stjørdal: Nok en kort aftentur til en plass jeg tror kan gi noen artige fangster etter hvert. Moloen i Stjørdal. Mye vind og, litt strøm og en usedvanlig bløt bånn gjør at gripesøkker er tingen på «djupet» her. Fikk en del smågodt på miniutstyret inn ved ura. Bergnebb 50 g, lyr 73 g (Den minste jeg har sett), mikrotorsk og en stor uveid sypike.

Stjørdalstraktene: Ny plass, med G-bone. Nokså grunn plass, men med en kanal ned til de store dyp. Det viste seg at denne plassen var superspennende og endte med 8 arter. Lange, torsk, hvitting, knurr (151 g), hågjel, kolje (1820 g), havmus (G-bone) og Kloskate? (meg) Den småvokste kloskata hadde prøvd seg på halv hvitting og litt stor krok, så den hang dessverre kun i vinga. Men moro å hilse på den arten uansett. Må nok tilbake til den plassen snart.

Stjørdal: Tilbake på korttur på moloen, fiska kun på «djupet» ca 20 meter og endte med: hvitting, hågjel og , endelig KLOSKATE, perfekt kroka, 648 gram og 42 cm. Radiære striper på piggene avgjorde saken, da det nok ikke var isskate. Med den fisken har jeg nok sementert 2. plassen i årets meiter og tar nå pause fra fisking på ubestemt tid. Bortsett fra en og annen liten aftentur.

Toffe og undertegnede var på familieferie på hafjell og hva var vel da bedre enn å ta ei kveldsøkt etter brasma i Mjøsa? Retorisk spørsmål, svar; ingenting. Dessverre var vi nokså blanke på hvor vi skulle begynne.

Heldigvis ville Håvard Broberg stille opp som guide og mentor, en kultur- og fiskepersonlighet jeg vil rangere rett bak kjente totninger som Dr. sopp, Peder Balke, Maj Britt Andersen, Åge Skinstad og Arnulf «Høggern» Paulsen.

Dessverre gjorde vi vel ikke noe særlig godt inntrykk, og da Toffe især. Jeg brukte de første timene utelukkende på å unnskylde Toffe som stilte med verdens korteste hov, en duppstang (når vi skulle feederfiske) og en utrolig dårlig kasteteknikk. Heldigvis så fikk Toffe låne feederstang av Håvard, samt at Toffe fikk noen tips om presis kasteteknikk. Flaks for Toffe som virkelig var ute å kjøre denne mandagskvelden. Selv knakk jeg hoven til Håvard, uflaks for han. Til mitt forsvar så må den ha vært litt skjør fra før, Håvard var dessuten ikke så veldig forbanna på meg etterpå.

Uten om noen mikrohork så fikk Toffe og meg ikke en dritt, mens Håvard kunne lande to fine vederbuk på tokilo. Det må ha vært hjemmebanefordelen som slo til. Brasme ble det ihvertfall ikke. Takk for tips og trix.

Egentlig hadde jeg planlagt en lierneferie med barn og greier, men slik ble det ikke. Det endte med at Jon og jeg nok en gang satte kursen for Lierne – storørretens hjemland og selveste indrefileten av utkant Norge. Vi hadde et par pitstopp på veien opp, hvor vi lastet opp med rømme og skjørost i Alvdal og litt grillmat på Skatval. Bra shit, med andre ord.

Den første dagen kom vi litt sent i gang, siden vi tok en liten rast hos Tor – Erik som trivelig nok tok en del tid. Sånn midt på dagen var vi oppe ved vannet og i gang med røyedorginga og vi så som vanlig ikke et eneste vak og det virket steindødt på overflaten. Naturlig nok var vi spente, men vannet leveret pent og vi kunne allerede første dag lande to røyer på 950 – 1 kg. Bra start. Til middag hadde vi rømme og skjørost.

På dag 2 la vi ut på en liten fottur, men allerede på veien bort i båten kunne jeg lande en tjukkas av ei røye på 1,22 kg. Jon fulgte opp like etter vi var fremme og kunne lande en småpen ørret på 1,02 kg. Selv satset jeg hardt på meite og Jon med flue. Ikke overraskende banka meite fluestanga så lett som en plett og jeg kunne lande en hel liten gjeng på meite, faktisk 5-6 stykker. Den ene veide jeg og den var på 500 gs. Vi hadde nydelig vær og det bra med lierne er at det er fiske hele tiden, også på veien tilbake. Til middag hadde vi rømme og skjørost.

Vi var ikke snauere enn at vi allerede dagen etter la ut på vandring og for en dag det skulle bli. Omtrent på det første kastet så jeg en drøyt fin ørret som fulgte sluken, uten at jeg fikk den til å ta. De neste 20 minuttene hadde jeg ytterligere kontakt med to ørret som greitt bikka kiloen. Det var imidlertid Jon som var «icebreakeren» og kunne lande en super ørret på 1,1 kg. Jeg var ikke like i støtet, men fikk lurt opp ei røye på 750 gram.  Så ble det stille noen timer før Jon la ut på vandring rundt vannet og jeg konsentrerte meg om slukfiske med min 18 grams møresild. Like etter jeg var i gang så hadde jeg en veldig stor ørret etter som hugg etter sluken, men som ikke ville sitte. Den kunne vært et sted mellom 1 – 2 kg, men det var vanskelig å se. Jeg bannet for meg selv, siden dette var den tredje eller fjerde kilos ørreten jeg hadde blåst denne dagen. Jeg vandret videre og 20 min etter på en annen plass så jeg en skikkelig fin ørret som hugg etter sluken, jeg stoppet opp innsveivinga og da så jeg den hugg til igjen og da var det bare å sette kroken. En ørret på 1,66 kg ble landet rått!! Etter at jeg hadde returnert til basecamp, banka det til på meitestanga og jeg kunne sveive opp en ørret på 1120 gram. En sykt bra tur med andre ord.

Det hører med til historien at Jon så en ørret som jaget røyer som han anslo til mellom 2,5 – 3,5 kg, samt at han også var bort i hvertfall to fisk som bikket kiloen uten at de satt. Til dere fluefiskeinteresserte der ute så gikk det steady med røyer innenfor kastehold som var fra 300 – 500 gram. Det er jo ikke interessant for oss som er vant til å meite ordentlig fisk, jeg må le – fluefiske du lissom. Vi spiste rømme og skjørost til middag.

Etter dette tok vi det neste dag easy going i kjente farvann, men fisket var bra det. Vi fikk opp 3 røyer som var sånn klassisk 750 – 850 gram, samt en liten tass på 650 gram. Vi fikk vel ikke fisket så mye som vi hadde tenkt, i og med at vi brukte en del tid på å inspisere gytebekkene og kultiverte hyttebekken. Der gravde vi opp en del av bekken og lagde noen kulper mv. Neste dag hadde det faktisk gått opp en liten ørret i den nederste kulpen, det var jo fint og ikke minst lovende for sesongen.

Vi kunne jo nesten ikke gi oss i et godt fiskevann og vendte tilbake for å sjekke trøkket på storørreten. Det var nokså seigt og det var mye mindre aktivitet i overflata, enn det hadde vært noen dager før, noe som sannsynligvis skyldes regn og at vannstanden var økt en del. Det ble meita mange timer i vannet og vi kunne til slutt kasse opp en fisk på 970 gram av undertegnede og to ørret på 750 gram – en hver. Den største fisken på 1,4 kg skulle imidlertid bli tatt på den alltid farlige 18 grams møresilda i kobber og rødt. Vi var vel ganske mellomfornøyd, men vi hadde nok skyhøye forventninger og hadde vel håpet å bikke 2 kilo, selv om egentlig ingen nevnte det helt direkte. På veien hjem lurte vi jaggu også opp to 550 grams røyer.

Alt i alt må man vel kunne si at turen var mer enn godkjent og vi kunne faktisk telle helle 9 kilos fisk når turen var satt punktum for, og det er faktisk riktig så bra.

Hva er bedre enn en langhelg i karpas tegn for å sparke igang sommerferien? Ikke mye. Derfor dro Lars og jeg på ny ut i skogen til tross for tidenes kanskje våteste værutsikter. Vi brukte en god time på å etablere en camp med tett tak, og godt var det. Regnet hamret ned hele natta, men etter en dårlig natts søvn, våkna vi til verdens vakreste vekkerklokke kl 08 på lørdag. I øyeblikket vi våkna slutta alarmen igjen, og Lars mente det var den venstre stanga det gikk på. Vi begynner å bli vant til karpekaos og bevarte roen nok til å utveksle de nødvendigste fraser og denne gang ble det riktig person på riktig stang. I det jeg løfta stanga hang nappalarmen seg opp, denne gang med vedvarende lyd på max volum. Nattas regn ble nok for mye for stakkaren, og den lød mer irriterende enn en flokk ærfugl om våren. Uansett, fisken hang på og veide 4.64 kg, var 62 cm, og tok som alltid på den nydelige smaken av guanaredbull.

I løpet av dagen fiska vi en del hisling som ga følgende fangstrekke: 196,2 (L), 152,0 (T), 115,3 (T), 114,9 (T), og 111,0 (L) gram. Vi var enige om at var det a) gullbust er vi godt fornøyd med fangsten, var det b) vederbuk så var det morsom tidtrøyte åkkesom. Alle feltkjennetegna ble undersøkt uten at vi ble noe særlig klokere, alt var intermediært: iris med sorte prikker, overbitt, 53 skjell i sidelinja, 10 ryggfinnestråler, 11 gattfinnestråler, til og med svelgtenner ble sjekket på 3 av fiskene, noe som også ga oss en mellomting. Jeg heller nok mot vederbuk og setter derfor opp fiskene som dette på listene inntil videre avklaring.

Nok om det: nå som regnet hadde gitt seg var trua på topp for neste natts fiske, men vi våkna dagen etter uten noen runs. Man spiser sin frokost med en gnagende visshet om at det hele nærmer seg slutten, og håpet om et nytt run forsvinner sakte men sikkert. Sola kikket frem etter frokost og vi tok en runde i båten for å speide etter karpa. Vi fant noen, som stod såpass langt inne i sivet at det eneste som avslørte dem var hvordan de måket seg veg langs land. Gøy å se, men de ville ikke spise loff og siden klokka nærmet seg 14 dro vi tilbake til campen for å pakke. Med den ene foten på land og den andre i båten, piper det til i den samma stanga som forrige gang. Vi sjekker om båten har huka seg fast i snøret, men nei – dette er fisk! Den kjører seg fast i sivet 150 meter unna, så det bærer ut i båten igjen. Etter en kort fight landa vi en fin og gyteklar hannkarpe på 5.46 kg og 67 cm – hva den tok på? Guanaredbull. Snakk om avslutning på turen, og takk for det. Kan også legge til at Lars dro med seg en flått på Pearl Jam konsert, noe den sikkert satte pris på.

En kveldstur til til Bugårdsdammen resulterte i en ny karuss på land. Denne gang på 1170 gram og tangering av persen fra 2010. Må være forsnøyd med det, men mulighetene er jo mange så flere turer blir det. Svanene hadde lært fra sist gang og holdt seg unna han med fiskestanga, og godt er det for når det gjelder svaner er jeg bare tøff på avstand.

Følgende er altså stillingen for Meitas i NM etter 6 måneder.

Saltvann: Meitas 1 ligger på 15. plass med 39 poeng. Meitas 2 ligger på 23. plass med 1 poeng.

Individuelt saltvann:  Even på 30. plass med 21 poeng. Einar på 34. plass med 18 poeng. Toffe på 50. plass med 1 poeng.

Ferskvann: Meitas 1 ligger på 5. plass med 48 poeng (45 poeng av Einar, 3 av Magne) . Meitas 2 på 9. plass med 24 poeng (Alle poeng av Holtan).

Individuelt ferskvann: Einar ligger på 3. med 45 poeng. Lars på 7. med 12 poeng.

Verdt å nevne er at Magne S. fortsatt har laka si inne på listene, og har 3 poeng  og 18 plass, innenfor rovfiske. (Noen utvalgte ferskvannsfisk.)

Sålangt gjør Einar det nokså skarpt. Holtan tøffer seg litt i ferskvann, og ligger an til opprykk til Meitas 1. Magne ser ut til å rykke ned til Meitas 2.

Men mye kan skje neste halvår. Toffe, Magne, og Chrisjohs har mye å bevise. Mens Lars, Einar og Even har noe å forsvare.

http://www.script-it.no/nmsportsfiske/2012/default.asp?id=4&k=2

Det var en nydelig torsdag kveld med 22 grader i luften og strålende sørvvær, mens min nabo Jens – P og jeg rullet ut mot sørvplassen. Summingen fra naboen ble kun avbrutt av lyden av de splitter nye maragoni – sommerdekkene som kostet kr. 6200 på dekksenteret Dekk1. Altfor mye selvfølgelig. Mens vi ruslet nedover mot plassen følte jeg at sørven kom til å sitte. Vi passerte flere brennesler som jeg holdt på å brenne meg på, men det gikk bra.

Vi fant en egnet spott og begynte å rigge, men før vi var ferdige med å rigge måtte vi tisse begge to, utrolig nok. Som alltid hev jeg litt loff i vannet som i dette tilfellet var sommerloff fra Kiwi, som jeg hadde kjøpt rett før vi dro. Jeg stoppet faktisk innom butikken på vei ut og kjøpte også en cola. Det siste hadde jeg ikke tenkt til, men det var liksom torsdag så jeg tenkte «skitt la gå», litt gærn må en jo være.

Normalt pleier det å nappe med en gang loffen treffer vannet, men denne solfylte kvelden var annerledes. Ikke lenge etterpå skjedde det ting på flytebrødet og det virket som forholdsvis ok fisk. Så jeg raskt i gang med flytebrødfiske, hvor jeg satte på en 4 krok mot normalt 6, litt sykt men jeg gjorde det likevel. Ikke lenge etter satt det jaggu en supersørv på 110 gram og ikke lenge etter en som var mindre, rått! Men jeg gav ikke opp, fordi det var en større fisk litt lenger ute. Jeg fikk loffen litt lengre ut og bom der satt den, fin pinne! Men sørv var det ikke, men en fin, fin stam på 1090 gram. JP tok frem håven og måtte faktisk vasse littegrann, heldigvis ble han ikke våt, selv om han hadde hull i støvelen, helt utrolig å hull i støvelen på fisketur da!

Det som var enda artigere var at Jørgen plutselig dukket opp. Vi pratet om løst og fast, og om hvordan en kunne fiske abbor på en effektiv måte. Det var en veldig fin prat. Rundt 23.15 ruslet vi hjemover, men da passet jeg på brenneslene og brant meg ikke nå heller, det var rimelig flaks. Vi var begge enige om at det var en fin tur.

Det er på tide å oppsummere siste tids satsing etter sørv, når det er sagt så har forholdene vært dårlige og da vet dere kanskje hva som kommer. Så langt har jeg ikke fått en eneste sørv på 3 turer, men har landet brasme på 1,29 kg, 0,71 og 0,56 kg, samt en rekke mort og en ål. Sørven er som sagt glad i sol og det har det ikke vært så mye av. På tross av iherdig foring og trøkking til sent på kveld, har den ikke latt seg lure.

Ellers så kan jeg fortelle at jeg har vært en uke på Mallorca v/Alcudia og fikk anledning til en veldig kort økt ved kanalene, som så vanlig var proppfulle av fisk. Duppen fikk ikke ligge stille, men de ville ikke krokes. «Fredrikstad Bjørn», som var et av medlemmene i reisefølge, fikk låne stanga to ganger. Det skulle jeg angre småbittert på. Han landa ei tykkleppa multe og en helt ok havkaruss. Sånn kan det altså gå, men sånn er fiske. Ikke noen grunn til å henge med hodet av den grunn.

Onsdag morgen sto jeg foran speilet. Én måneds skjegg var redusert til en herlig bart. Tjukk, sort og velfrisert.
Så valget: En haglstorm av spørsmål om hvorfor jeg hadde ikledd meg trønderens favorittpryd, eller anonymitet.
Jeg valgte det siste.

Dagen etter stod jeg på Værnes og møtte mine venner fra sør og nord med glattbarbert overleppe.
Vi satte kursen for Sør-Trøndelags Mississippi, Nea, og trua var på topp.
Optimismen ble knust da vadestøvlene traff vannet. Iskaldt smeltevann skylte nedover elva og håpet om vakbonanza var plutselig like fjernt som en karismatisk Åge Hareide.
I to dager lusket vi opp og ned langs elven, kun for å konstatere at smeltevann er noe dritt. Eneste lille opptur var at Even, Mars og Frode klarte å lure opp noen myggspisende halvkilos ørreter. Men det er ikke derfor en drar til Trøndelag.

Lørdag skiftet vi derfor beite. Ørretfiske ble til laksefiske og arenaen ble Stjørdalselva. Elva var vakker og trua var skiftende.
Etter en lang og resultatløs dag smalt endelig laksen på en ravnsvart flue et godt stykke utpå kvelden.
Endelig! Endelig! Endelig var tanken mens jeg kjørte fisken knallhardt. For hardt var trolig mer riktig, for etter en fem minutters dødskamp hadde laksen fått nok og spytta ut flua.

Søndag var vi tilbake i Nea og elva hadde blitt kaldere. I frykt for at dette var årets siste fisketur tok snarttvillingfaren en desperat tur på jakt etter vak. Resultatløst selvfølgelig.

Først på flyturen hjem skjønte jeg at trønderguden hadde ganna meg og reisefølget. Hvem kvitter seg med en staselig leppekunst dagen før avreise til barteparadis?
Selv om straffen var hard, var den fortjent, og jeg kan garantere at høvelen forblir ubrukt ved neste tur.
Til mitt reisefølge vil jeg kun si unnskyld.

Var ganske fornøyd med endelig å få årets første tur til Bugårdsdammen søndag kveld. Har tenkt tanken lenge og aldri fått ut fingern, men når man først sitter der og kikker på dobba så er det jo utrolig artig. Kvelden ble brukt til å vurdere hva alle boblene som stiger opp egentlig betyr, samt å stirre intenst på den røde toppen av dobba. Det har jo blitt hugget ganske betraktelig rundt dammen, og flere av godplassene er jo også ganske så ødelagt, noe som sikkert også betyr en del organisk materiale på bunnen. Ble derfor usikker på om boblene betyr fisk eller om det også kan være gass som slippes tilfeldig fra bunnen. Ettersom gassen slippes i ganske konsentrerte tidsperioder så heller jeg mot fisk på foringsplassen. Det var da også en del fisk innom, men de har kanskje blitt mer forsiktige med åra (før fikk vi 15 hver på en ettermiddag, nå er det 1-3 totalt på en kveld).  Det endte med en karuss på land, 980 gram, før svanefaen med alle de arrogante faenbarna kom og tok over plassen. Kameraet var tomt for batteri, men den så omtrent slik ut: